NAVIGASJON (NORWEGIAN PAGES ONLY)
ENGLISH MENU
CONTACT
mandag
jun292009

GPS og rekord - Bilder og stemning

Det viser seg at internettdekningen I Upernavik ikke er den beste. Men, her her noen bilder fra siste dagan. Hugo og Bjørn Einar er for tiden der. I god behold. Men, ennå stiv og støl etter turen.

Slike karer vil gamle Norge ha.

 

 

torsdag
jun252009

Dag 21 - Dagen er brukt til å komme seg etter rekorden

 

Dag 21, 24. juni

Posisjon: N 73,37678 , W 47.46996

Vind: ca 6 m/s

Dagstistanse: 0 km

 

Dagen ble brukt til å slappe av etter gårdagens rekordseilas. Vi ligger nå inne på breen på høyde med Upernavik, som er stedet vi skal ha helikoptertransport til. Men for å oppnå en mer optimal vinkel mot vinden og dermed bedre hastighet, måtte vi i går legge en kurs som er mer øst enn hva som opprinnelig var planen. Det gjenstår derfor ca 12 mil med kiting østover ned mot brefallet før vi når planlagt punkt for helikopter pick-up. Vi tenker å ta denne distansen i morgen. Dagen i dag er kun benyttet til avslapping og restituering.

torsdag
jun252009

Dag 20 - Verdensrekord

 

 

 

Dag 20, 23. juni

Posisjon: N 73,37678 , W 47.46996

Vind: 3-12 m/s

Dagstistanse: 518 km

 

Overskrift: "Dag 20: Verdensrekord"

 

Dæven, i dag har vi seilt langt!

 

Døgnet ble innledet ved at vi fortsatte å vente på vinden som skulle kommet i går kveld. Vi hadde bestemt oss for å seile så langt vi kunne på 24 timer når forholdene kom, men på grunn av flere dager uten vind var vi kommet til deadline. Vi var nå nødt til å seile på den vinden som kom.

 

Oppladningen til nattseilasen skjedde ved at vi hver spiste to porsjoner Real turmat og Hugo fortalte alle grovisene han hadde lært i nord-Norge.

 

Litt utpå natten kom det vind fra Ø/SØ, dvs. motsatt av hva som var meldt. Klokken 0315 dro vi opp Storjævlene (Libre Speedy II 14 m2 på 60 meter liner). Etter kort tid tok vinden seg opp. Da vi etter noen timer ble nødt til å legge ned storjævlene målte vi vinden til over 10 m/s. På denne etappen var kraften i kitene så formidable at vii ikke klarte å holde planlagt kurs. Vi ble ført litt for mye mot vest, dvs. en kurs som ledet ned fra breen og ut mot et område med farlige bresprekker.

 

Å kite langt med tung pulk innebærer at man er nødt til å ha mer kraft enn det man normalt er komfortabel med. Tung pulk reduserer hastigheten dramatisk. For å kompensere for dette må man altså gå opp i kitestørrelse. Følelsen av å kite med så mye kraft i kiten kan kanskje sammenlignes med å ri en hest du ikke har helt kontroll over: Det er rett og slett ikke du som bestemmer alt. Man kan delvis påvirke fart og retning, og man kan kjempe for å ikke falle av. Dette førte til at vi hadde en følelse av å fly i høy hastighet fra skavl til skavl.

 

Første økt var kald. Med 20 effektive kuldegrader (-10 lufttemperatur) og enda kaldere under kitingen. Hugo angret på at droppet dunjakken under første økt, men den satt som limt på resten av turen.

 

Vi gikk over til mindre kiter. Etter 9 timer hadde vi tilbakelagt 24 mil. Solen hadde nå begynt å varme og drømmen om verdensrekord hadde begynt å spire. Motivasjonen for å sette en lang distanse var på topp.

På grunn av fulle fly fra Qaanaaq måtte turen vår forkortes med ca. 80 mil. Det ble derfor desto viktigere for oss å sette en skikkelig distanse innenfor den ruten vi hadde til rådighet.

 

Vinden avtok og endret retning og ble litt for mye sørlig til at vi bare kunne "parkere" kiten i luften og ligge på sammen skjær. Fra nå av måtte vi fly kitene svært aktivt hele tiden for å generere mer relativ vind for kiten. Ved at kiten hastighet i forhold til vinden øker vil også trekkkraften fra vinden øke. Nedsiden er at slik aktiv flyging også er slitsomt. Vi kjørte økter på tre timer med så korte pauser som mulig i mellom. Hugo hadde valgt termos fra øverste hylle, men vi måtte allikevel drikke kald pulverkaffe og spise kald Real turmat.

 

Etter 12 timer hadde vi begge begynt å få ganske vondt i kroppene. Bjørn Einar begynte på dette tidspunktet å bli bekymret for knærne sine, dette til tross for at han bruker egne knevarmere av merinoull, neopren knestøtter og har montert skumplast på innsiden av skallbuksen foran knærne. Ved neste pause måtte vi åpne medisinskapet. På en tur som dette, hvor man er langt fra legehjelp må man ha medisiner for alle eventualiteter. Bjørn Einar skylte ned to smertestillende tabletter med "deilig" iskaffe.

 

De euforiske drømmene om verdensrekord som hadde sirkulert i hodene våre bare noen timer tidligere var nå byttet ut med en mer dyster viljekraft.

Vi opplevde at når det fysiske overskuddet ble helt borte, forsvant også evnen til positiv dagdrømming. Fokuset var nå kun å tilbakelegge lengst mulig distanse. Som eksempel på den mentale endringen som skjer kan det nevnes at Bjørn Einar i ettertid

erindrer at han irriterte seg over hvor Hugo fløy kiten sin og hvor han kjørte. Dette til tross for at det ikke akkurat er plassmangel i området. Dessuten var det Hugo som navigerte etter GPSen og nødvendigvis måtte være den som valgte ruten...

 

Etter ca 16 timer, hvorav de siste seks-syv timene var svært slitsomme, løyet vinden enda mer. Vi hadde da tilbakelagt 380 km, det gjenstod altså 120 km for å slå den gamle verdensrekorden. Vinden ble så svak at vi fryktet å miste den rekorden vi mente å ha i lomma. Vi sa ingenting til hverandre om dette, men begge forstod at den andre tenkte akkurat det samme. Vi dro opp Storjævlene og merket heldigvis at det fortsatt var vind høyere oppe. Hadde vi ikke hatt 60 meter liner ville vi neppe ha kommet oss avgårde (en stor takk til Klemet for glimrende utstyrsråd og for å ha spesialbestilt Storjævlene med tilhørende linesett fra Tyskland).

 

Etter dette gikk den jevnt og trutt fremover til vi logget en distanse på 518 km. Vi hadde da seilt i ca 22 timer, og vi hadde altså to timer igjen vi kunne bruke til å styrke rekorden. Drivkraften for å seile de siste tilbakelagte timene var å slå den gamle verdensrekorden på 502 km som Ronny Finsås seilte i 2008 i seilas ut fra Sydpolen. Da det var gjort fantes det ingen motivasjon i oss for å seile videre.

 

Da vi la ned kitene og visste at slitet var over var det lettelse som var den dominerende følelsen. Først i dag, dvs dagen etter, er vi tilbake i gammel gjenge med å skryte hverandre opp i skyene og virkelig beundre oss selv.

 

Vi ligger nå i teltet på 73.4 grader nord og det er en magisk midnattssol ute. Primusen putrer i bakgrunnen. Det er så varmt at vi ligger oppå soveposene med kaffekoppen. Sammen forsøker vi å sette ord på gårsdagens opplevelser. Når vi nå gjenopplever det hele er det merkelig hvor samstemte i både hvordan og hvor stort dette oppleves.

torsdag
jun252009

Dag 19 - kontrastene er umulige 

 

Dag 19, 22. juni

Posisjon: N 68,84630, W 46,35719

Vind: Vindstille

Dagstistanse: 0 km

 

Avdukingen av det meningsløse prosjektet ble avlyst pga. nordavind og skyer. Alt ble helt hvitt og det var umulig å se kontraster i terrenget.

Prosjektet var første fase i bygging av snøhotell, nemnlig en kompett snøbar med tilhørende fasiliteter for solbading (solseng med bord).

Planen var å utruste fasilitetene med lendekledte solslikkere, samt å utstyre baren med det vi har av flasker etc. (og det er ikke lite).

Deretter skulle vi ta bilde og legge ut dette i oppdateringen. Men som sagt, pga værforholdene måtte planen skrinlegges.

 

I følge værmelingen skulle det bli vestavind fra kl 21 lokal tid. Vi ventet forgjeves på denne.

mandag
jun222009

Dag 18 - Vinden, Vinden hvor er vinden?

Dag 18, 21. juni

Posisjon: N 68,84630, W 46,35719

Vind: Vindstille

Dagstistanse: 0 km

 

I dag har det vært helt vindstille. Dagen har gått med til avslapping, lesing og forberedelse av et spesielt meningsløst prosjekt som vi tenkte å avduke i morgendagens oppdatering. Værmeldingene tyder på at også morgendagen kommer til å bli vindstille, mens det natt til tirsdag er ventet å blåse opp slik at vi kommer oss videre. Mengden gul snø i nærområdet tyder på at vi har ligget "værfaste" for lenge.